Når ting ikke går som planlagt, lærer man mange nye ord
Eksempel 1:
Man planlegger et besøk til en av byens mest kjente svømmehaller, finner en likesinnet finsk kvinne foran seg i køen, hører hvordan hun bestiller billetten sin, forkaster sin nøye innstuderte frase og kopierer rått det kvinnen har sagt, og vipps er man overlatt til seg selv - i andre etasje i en bås med hvilebenk og et lite bord hvor man kan låse inn pengene o.l. Så gjør man så godt man kan alle de finske tingene man observerer rundt seg - valgfri bruk av badedrakt, badstuing i vedbadstu eller dampbadstu, og til slutt bestiller man en liten forfriskning og gjør seg klar til å gå. Hundre meter ned i veien oppdager man så at pengene man hadde låst inn i det lille skapet, fremdeles lå der - forhåpentligvis. Med bankende hjertet løper man tilbake, bryr seg ikke om å øve på innstudert finsk, men forklarer med hender og føtter at "Unohdin lompakon yläkertassa", får lov til å gå opp og hente den. Lærdom: Selvom det føles dumt og framprovoserer transpirasjon, så er det disse små tabbene som gir ekstra språktrening. Følelsene overstyrer grammatikken og tar fokuset bort fra om det man sier er korrekt. Det viktigste er jo å få tilbake lommeboken! Merker at jeg får mange undervisningsideer...
Eksempel 2:
Sitter på universitetet og skriver en fagfellevurdering - da melder kaffetørsten seg. Ned i kantinen, kjøpe kaffe, helle opp i melk, oppe på kontoret oppdager man at kaffen klumper seg. Sur melk, tenker jeg - replikken er klar: Maito on hapanta. Ned med kaffen for å klage på melken og redde alle andre fra å få kaffe med sur melk. Nå må det sies at kantinedamen er av den mandig-myndige sorten, og jeg henter melkekannen for at hun kan helle opp i ny melk. Hun ser litt rart på meg, men jeg får hente meg ny kaffe. Melkekannen blir hos henne, men jeg rekker å lese hva som står på kannen: kauramaito. Hm, funny word, tenker jeg. Dette må jeg sjekke. Nå ja, denne lille fadesen ga også litt flere kommunikative møter med de innfødte, og det bør jeg være glad for, men jeg er jammen ikke sikker på om melken var sur, eller om det var havremelken som oppførte seg slik i møte med varm kaffe. Helt klart noe som må undersøkes videre.
Man planlegger et besøk til en av byens mest kjente svømmehaller, finner en likesinnet finsk kvinne foran seg i køen, hører hvordan hun bestiller billetten sin, forkaster sin nøye innstuderte frase og kopierer rått det kvinnen har sagt, og vipps er man overlatt til seg selv - i andre etasje i en bås med hvilebenk og et lite bord hvor man kan låse inn pengene o.l. Så gjør man så godt man kan alle de finske tingene man observerer rundt seg - valgfri bruk av badedrakt, badstuing i vedbadstu eller dampbadstu, og til slutt bestiller man en liten forfriskning og gjør seg klar til å gå. Hundre meter ned i veien oppdager man så at pengene man hadde låst inn i det lille skapet, fremdeles lå der - forhåpentligvis. Med bankende hjertet løper man tilbake, bryr seg ikke om å øve på innstudert finsk, men forklarer med hender og føtter at "Unohdin lompakon yläkertassa", får lov til å gå opp og hente den. Lærdom: Selvom det føles dumt og framprovoserer transpirasjon, så er det disse små tabbene som gir ekstra språktrening. Følelsene overstyrer grammatikken og tar fokuset bort fra om det man sier er korrekt. Det viktigste er jo å få tilbake lommeboken! Merker at jeg får mange undervisningsideer...
Eksempel 2:
Sitter på universitetet og skriver en fagfellevurdering - da melder kaffetørsten seg. Ned i kantinen, kjøpe kaffe, helle opp i melk, oppe på kontoret oppdager man at kaffen klumper seg. Sur melk, tenker jeg - replikken er klar: Maito on hapanta. Ned med kaffen for å klage på melken og redde alle andre fra å få kaffe med sur melk. Nå må det sies at kantinedamen er av den mandig-myndige sorten, og jeg henter melkekannen for at hun kan helle opp i ny melk. Hun ser litt rart på meg, men jeg får hente meg ny kaffe. Melkekannen blir hos henne, men jeg rekker å lese hva som står på kannen: kauramaito. Hm, funny word, tenker jeg. Dette må jeg sjekke. Nå ja, denne lille fadesen ga også litt flere kommunikative møter med de innfødte, og det bør jeg være glad for, men jeg er jammen ikke sikker på om melken var sur, eller om det var havremelken som oppførte seg slik i møte med varm kaffe. Helt klart noe som må undersøkes videre.
Kommentarer
Legg inn en kommentar