Nyt on jo lauantai!

Og vi er på vei hjem. God tid i både Stockholm og Oslo tillater litt blogging. Forskerhulen de siste tre månedene forlates, og de neste ukene skal intervjuer transkriberes og observasjonslogger tolkes.

Ekstra gledelig var det at SKAM-artikkelen vår kom på luften i forrige uke - nå kan jeg konsentrere meg om å skrive paper til den 15. nordiske lærerutdanningskonferansen i mai. Både flerspråklighet og forholdet mellom teori og praksis er tiltalende temaer. 

Men akkurat nå gjelder det å stoppe litt opp, se tilbake på ukene i Helsinki og lage seg huskeknagger, memoknotter og sensoriske erindringsblokker som helt sikkert kun på utilstrekkelig vis kan nærme seg det som "virkelig" hendte. Noe som kommer til å henge høyt på huskeveggen min, er elevene og lærerne på Viikin normaalikoulu. Stemningen på skolen var kjent, kanskje litt for velkjent i en nordisk skolekontekst, men samtidig var den veldig forskjellig - ikke minst på grunn av språket. Selv om 4. klassinger er vennlige når de får høre at damen bak i klasserommet vil følge med i undervisningen og gjerne praktisere finsk, blir kommunikasjonen noe tvunget og kunstig - de må ofte gjenta slik at jeg skal forstå dem. Noe lettere var det når jeg gikk rundt i klassen når de gjorde oppgaver på datarommet. Da kunne jeg sitte sammen med to, tre elever, lytte og delta i deres funderinger:

Siste samtalen med læreren bekreftet det jeg hadde tenkt på fler ganger mens jeg var ute på skolen: dette er en krevende klasse med to til tre elever som på grunn av atferd bestemmer mye av hvordan timer blir gjennomført. Elevene seg imellom så ikke ut til å bli særlig forstyrret, men det kan også skyldes lærernes årvåkne blikk, som nøye fulgte med dem som begynte å bli urolige. I stedet for at hun irettesatte dem, gikk hun bort, snakket rolig med dem og delte ut små taktile baller og-puter før hun fortsatte undervisningen. De andre elevene virket helt uberørt.

En annen huskeknagg er selvsagt byen Helsinki, og da særlig bydelen Töölö hvor vi bodde. Denne bydelen har fått et ekstra skjønnlitterært skjær over seg siden jeg begynte å lese Kjell Westös siste roman her, og den utspiller seg i "gatene våre". Her forelsker hovedpersonen seg, blir full og banket opp - en vanlig uvanlig oppvekstroman skulle det vise seg. Men jeg er ikke kommet til siste siden - pliiis ingen spoiler nå;)
Den tredje og siste knaggen vier jeg noe som er utrolig vakkert, velklingende og velkomponert -  nei det er ikke Bachs "Wohltemperierte Klavier" jeg tenker på, men det finske språket. Jeg rakk aldri å komme til alle kasusene i plural, men daglige små høydepunkt er å lese Helsingin Sanomat uten å slå opp i ordboken. Julens forsett er å lage følgende silderetter etter finsk oppskrift:
Gravet laks med sennepssaus
Glassmesterens sild
Parlamentsild
Matjesfilet med rødbete

Hyvää joulua!