Salmer fra Finland

Nå er jeg her - i min siste uke i Helsinki - etter et tre-måneders opphold som i september virket som et uoverskuelig antall dager, uker som jeg ikke visste hvordan jeg skulle strukturere. Og nå er jeg på slutten av oppholdet, og med refleksjonens evnes til å vende blikket tilbake på det som har passert, kan jeg ikke annet enn å si meg meget fornøyd med oppholdet. Det har vært travle dager med språkkurs, konversasjonsmøter på ulike bibliotek og selvsagt skolebesøk, med observasjon og sågar undervisning; det siste riktignok mest i tyskklassene. Finsk lærer man seg ikke i en fei, og etter språkkurset har jeg følelsen av at det finnes et uoverskuelig antall med verb som krever ulike kasus i bestemte situasjoner, som jeg aldri kommer til beherske. Men så er det også en god stund siden jeg har sittet på skolebenken for å lære meg et helt nytt språk. Bind 3 og 4 er i hvert fall kjøpt, og jeg skal pløye meg gjennom dem på egenhånd - det er i hvert fall planen;) Ellers skal jeg lese til

I dag hadde jeg en presentasjon av utdanningen vår på universitetsskolen i Viikki. Rektor ba meg uttrykkelig om ikke å bruke mer enn femten minutt. Da gjaldt det å velge ut tre viktige poeng: 1. Hva er forskjellen mellom 1-7 og 5-10, akkompagnert av vår evigunge videosnutt: 2. hvilken praksis får studentene våre, og hva er skoleovertakelse? 3. Den digitale gode kommunikasjonen mellom praksislærer, faglærer og studentene med utgangspunkt i praksisAppen. Det var synd at vi ikke fikk mer tid, men rektor hadde mye på hjertet i fellestiden, og jeg dro fornøyd og ikke lite stolt over utdanningen vår fra skolen. Jeg hadde kanskje ventet meg flere reaksjoner etter presentasjonen av skoleovertakelsen, men det kom altså ikke. Mulig, fordi det var dårlig tid, eller - som en lærer antydet etterpå, så er entusiasmen for de obligatoriske ukentlige møtetimene noe begrenset, og de fleste vil bare hjem. Og når man i forkant vet at det ikke er tid til diskusjon, så lar man seg kanskje heller ikke

På vei inn i Acamedill Lærerutdanningen i Vaasa holder til i en gammel mølle, og det sier seg selv at i rommet der melsekkene en gang kom deisende ned en spiralformet sklie, er det upåklagelig god takhøyde. Det må også sies om gjestfriheten og interessen som møtte meg av både koordinatorene og øvingslærerne ved VØS der jeg fikk hospitere hele formiddagen og være med på veiledningstimen med studentene. Jeg fikk også tid til å snakke med studentene og fikk inntrykk av at de følte seg godt ivaretatt i praksisen på øvingsskolen. Lærerstudentene har ved siden av praksisen på øvingsskolen såkalt feltpraksis der de underviser i vanlige skoler, og det er denne praksisen de opplever som mest realistisk. På øvingsskolene er de veldig opptatte av at studentene blir godt fulgt opp av øvings- og faglærerne fra fakultetet. Øvingslærerens arbeidsplikt er delt mellom undervisning av egne elever og veiledning av studenter. OG det er aldri mer enn 20 elever i klasserommet! Etter lunsj presente

Forrige fredag ble jeg invitert til Finlandinstituttet i Berlin for å höre mer om hvordan Finland og Tyskland jobber sammen når det gjelder utdanning, kultur og vitenskap. Og denne gangen hadde jeg definitivt en "termin". Det er alltid nyttig å se på hvordan et land presenterer seg selv i utlandet -. stoltheten og ydmykheten over det de oppfatter som ekte finsk og hvordan de har etablert seg i et land og en by som er meget multi-kulti. Det som gjorde virkelig inntrykk var den store disken av limtre - mörke og lyse tresorter som kom fra Finland og Tyskland - rett og slett vakkert. Materialiene jeg har fått med meg, er ikke lest forelöpig, men en ting må nevnes. Den unge damen som hadde tatt imot meg, snakket et plettfritt tysk. Da jeg spurte hvor hun hadde lärt det, sa hun:  i grunnskolen og hver gang hun kunne velge tysk etter grunnskoen, hadde hun gjort det. Imponerende!

Jeg fikk dette spørsmålet i går da vi var invitert hjem til en ekte finsk familie. De var veldig interesserte i å høre hva jeg synes om den finske skolen - særlig siden de har en datter på 10 år som går på en vanlig offentlig skole. Tja, dette kom litt bardust på meg - jeg sitter jo med mange inntrykk, og noen har jeg også formulert som utkast til hypoteser, men foreløpig synes jeg det er vanskelig å dele disse førsteinntrykkene. De høres så ferdig og en smule stigmatiserende ut, og mine observasjoner er jo nettopp ikke ment å generalisere - på dette tidspunktet i hvert fall. Men jeg skjønner jo at folk spør, og jeg skal prøve å formulere noen av observasjonene fra skolen "min": 1. Atmosfæren på skolen er arbeidssom 2. Det er lite løping/roping i gangene 3. Elevene har mange pauser ute 4. Lærerne spiser sammen med elevene i kantinen 5. God tilgang på spesialpedagoger der det trengs Og det er mellom linjene alt det spennende ligger skjult - forelöpig i hvert fall. Jeg

Sist helg så jeg Ikitie - og fikk oppleve finsk kinokultur. Joda, finnene er også glad i en liten sjokolade til filmen, men det er på langt nær så overveldende som i Norge. Jo jo, det kommer sikkert an på filmen, og Ikitie er nok ikke en film der man koser seg med popkorn, mens de slemme jager, fanger og torturerer familien din. Og jeg skal vokte meg for å generalisere for tidlig. Det er minst to filmer til jeg har tenkt å se før jeg vender snuten hjemover: Tuntematon sotilas  og The Square. Den første av de to er tredje innspillingen av den kjente klassikeren Tuntematon sotilas  eller Kreuze in Karelien , og finnene er slett ikke uten selvironi: I deres "Nytt på nytt"- sending vises en annen ukjent skjebne: tuntematon oppetaja - den ukjente læreren. Han har det jammen ikke lett. Spol frem til 14:54.